Fortellingen
Det viktigste i digital historiefortelling er nettopp fortellingen. Enkle dramaturgiske grep kan gi fortellingen struktur, spenning og få fram poengene.
Forskere sitter inne med mye kunnskap og har mye å fortelle. Kunsten er å trekke fram det mest essensielle. Med digital historiefortelling kan du ta utgangspunkt i deg selv og egne erfaringer.
Manusarbeid
Det første steget i arbeidet med digital historiefortelling er å skrive et manus. I begynnelsen av prosessen kan det være en idé å la tankene løpe fritt, og skrive ned alt en kommer på. Det kan blant annet være:
Hvorfor ble jeg forsker, hvordan startet det hele? Hva er det mest spennende med mitt arbeid? Hva er det vanskeligste?
I denne fasen kan det dukke opp historier eller episoder det kan være interessant å bygge videre på; historier du kan knytte opp mot ditt fagområde.
En personlig vinkling kan skape identifikasjon hos mottakeren. Det nytter ikke fylle på med faktakunnskap før mottakerens interesse er vekket. Det er likevel viktig å huske på at en personlig vinkling ikke trenger å være en privat vinkling. Du trenger ikke ”brette ut” ditt privatliv, selv om du tar utgangspunkt i en personlig opplevelse.
En personlig vinkling
Når du har funnet en episode eller en vinkling du vil holde fast ved kan det være nyttig å tenke:
Hva er kjernen i budskapet?
Finn ut hva du vil si, men forsøk å ikke si det rett ut. En huskeregel som brukes både i filmverdenen, men også i den fortellende journalistikken er ”Show it, dont tell it”. Ved bruk av illustrerende bilder og fortellerelementer kan kjernen i budskapet komme fram uten å gå alt for dypt inn i den kompliserte fagverdenen. Å fokusere på ett eller to poeng kan gjøre at disse virkelig blir husket, og at mottakeren sitter igjen med et inntrykk.
Som forsker har du sannsynligvis mye du vil fortelle. Ikke forsøk å fortelle alt, men forsøk å vekke interesse. Er det ikke bedre at mottakeren sitter igjen med et inntrykk av å ville vite mer, enn å miste interessen på grunn av alt for mye informasjon?
Dramaturgi
Dramaturgiske virkemidler kan være til god hjelp for å strukturere fortellingen og for å bygge opp spenning rundt budskapet og poengene.
Fortellerteknikker og virkemidler fra drama og film kan tas i bruk også i forskningsformidling og faktaformidling generelt.
For å få driv i en fortelling kan det være nyttig å være bevisst på hvordan en ved hjelp av klassisk dramaturgi kan strukturere en fortelling:
Den klassiske fortellerstrukturen kan vi spore helt tilbake til de gamle grekerne. I oldtiden, men også i dag, deles en historie inn i tre hoveddeler: en begynnelse, en midtdel og en sluttdel. Strukturen i fortellingen kan igjen deles inn i ulike deler:
- Anslag
Starten på fortellingen skal vekke mottakerens interesse. Ikke avslør hele poenget med fortellingen, men kom med små drypp som gjør at mottakeren vil se og høre fortsettelsen på fortellingen. Problemstillingen/hovedkonflikten vises gjerne. - Presentasjon
Temaet og den nødvendige bakgrunnsinformasjon, personer og miljøer presenteres. - Utdyping
Utdyp presentasjonen, forsøk gjerne å appellere til mottakerens følelser. - Opptrapping
Konflikten/problemstillingen tilspisses. - Løsning
Handlingen når toppen, spenningen utløses og problemet ”løses”. - Avtoning
Problemet er ”løst” og fortellingen tones ned.
En trenger ikke følge denne ”oppskriften” slavisk, men det er et godt utgangspunkt når du skal bygge opp en fortelling.
Gevær er tøft, men ikke nødvendig
for å skape spenning.
Spenning og konflikt
Å bygge opp en fortelling rundt et problem eller en konflikt kan være et godt utgangspunkt for å skape spenning. En spennende fortelling trenger ikke være fylt av intense actionscener og dramatiske konflikter. En konflikt kan også være en problemstilling; et problem som må løses.
Spenning skaper framdrift i historien. I starten av fortellingen (anslaget) kan et grep være: ”å si A, men ikke B”. Altså; ikke si alt med en gang. Dette kan være med på å skape en forventing hos mottakeren. Underveis i fortellingen kan mer og mer informasjon komme fram gjennom små ”drypp” av tilleggsinformasjon.
Hindringer underveis (delkonflikter) kan være med på å holde mottakerens interesse underveis i fortellingen. Hvordan kommer dette til å gå? I en fortelling er mottakeren nødt til å følge med til siste slutt for å få med seg hvordan historien ender.
I motsetning til en nyhetsartikkel, der den viktigste informasjon kommer først, gir fortellingen litt og litt underveis, og mest mot slutten. Klarer du å holde på mottakerens interesse gjennom hele fortellingen har du en unik mulighet til å si mye med få ord.
Tips til skriveprosessen
-
Få noen til å gi respons på manuset ditt; helst i flere omganger.
-
Husk at en digital fortelling kun bør være på 2-3 minutter, det betyr ca 300 ord i manuset.
-
Unngå å bruke fagord som målgruppen ikke har forutsetning for å forstå.
-
”Kill your darlings” – det kan hende du må forkaste ideer eller poeng du i utgangspunktet synes var gode.
-
Bruk muntlig språk i manuset, husk at det skal leses opp høyt, uten å høres opplest ut.
-
Se for deg mottakerne når du skriver.
-
Forsøk å bruke billedlig språk (show it, don't tell it).
-
Se for deg bilder som kan passe til fortellingen. Teksten og bildene bør utfylle hverandre, ikke si det samme.