Skifteprotokollene som historisk kilde
Mappeoppgave
Val324 Lokalsamlinger og lokalhistorisk materiale
Bibliotek- og informasjonsstudiene
HiO 2002/2003
Marit Opland Savic
Innholdsfortegnelse
1. Innledning s. 3
2. Hva er en skifteprotokoll, når ble skifteordningen innført og hvem administrerte den? s. 3
3. Skifteprotokollens oppbygging s. 4
4. Hva kostet det å få skiftet boet? s. 4
5. Hvem fikk skiftet sitt bo og hvem fikk det ikke? s. 5
6. Momenter som er viktig å tenke på ved bruk av skiftene s. 6
7. Hvem har nytte av skiftene i dag? s. 8
8. Bruk av skifteprotokollene ved Rana bibliotek s. 9
Ordforklaringer s. 11
Litteraturliste s. 11
1. Innledning
Denne mappeoppgaven er skrevet som en del av valgfaget Lokalsamlinger og lokalhistorisk materiale ved bibliotek- og informasjonsstudiene på Høgskolen i Oslo.
Emnet for oppgaven er valgt av flere grunner. Den viktigste er at jeg har planer om senere å foreta en systematisk undersøkelse av skifteprotokoller fra Helgeland Sorenskriverembete på 1700-tallet. Hensikten med det vil være å undersøke hva helgelendingene hadde "i bokhyllene sine" på den tida. Derigjennom håper jeg også å kunne utlede noe om salige Petter Dass sin posisjon i eget rike. For meg utgjør derfor denne oppgaven et nyttig forarbeid til senere utfordringer.
Jeg har også ønske om å lære mer om historisk kildemateriale for å kunne veilede bibliotekbrukere, og er dessuten selv generelt interessert i lokalhistorie og slektsforskning
Innledningsvis kommer jeg inn på hva en skifteprotokoll er, litt om historiske bakgrunn og hvem som har ansvaret for å forvalte skifteordningen. Deretter sier jeg noe om hvordan skifteprotokollene er bygd opp, hva det kostet å få skiftet et bo på 1600- og 1700-tallet og hvilke bo som var underlagt plikt om offentlig em det ble skiftet. Videre ser jeg på en del momenter som er viktig å ha i mente ved bruk av protokollene og hvilken nytte vi kan ha av skifteprotokollene i dag. Til slutt sier jeg litt om bruken av skifteprotokollene ved Rana bibliotek.
Jeg vil kun komme inn på offentlige skifteordningen etter "vanlige" folk, og ser i denne omgang helt bort fra særlige skifteordninger etter geistlige, militær og de mest velstående.
2. Hva er en skifteprotokoll, når ble skifteordningen innført og hvem administrerte den?
Skifteprotokollene inneholder oversikt over offentlige arveskifter foretatt etter avdøde personer, og viser hva denne hadde av eiendom og løsøre, gjeld og arvtagere. Ordet skifteprotokoll betegner de eldste protokoller som angår skiftevesenet, og som gir et rettsgyldig referat av hele skifteprosessen. Senere ble det innført tre særskilte protokoller som hver brukes i forskjellige deler av skifteprosessen.
De eldste bevarte skifteprotokollene her i landet skriver seg fra midten av 1600-tallet.
Norske lover har hatt bestemmelser om arverett og regler for skifte helt siden middelalderen, men før 1600-tallet var det ikke et offentlig anliggende å foreta skiftet. Det var viktig å sette opp skriftlige vitnemål når det gjaldt arv, odelsgods eller jordeiendom. I Diplomatarium Norvegicum kan man finne en mengde slike skiftebrev som skriver seg fra før 1600-tallet.
I 1591 fikk vi ei forordning som sa at alle bygdeting skulle ha en sorenskriver (1) . Det var vanlig at sorenskriverne var den som hadde ansvaret for å skrive skiftebrevene, og at administrasjon av skiftene ble forestått enten av sorenskriverne eller fogdene (2).
En resolusjon av 1629 fastslo at ingen enke eller enkemann med barn i live kunne gifte seg på nytt uten at det ble holdt offentlig skifte med sorenskriverens tilstedeværelse, og at skiftet skulle foregå
innen et "fjerdingsår" (3) etter dødsfallet.
Fra 1654 kom føringer av skifte under offentlig forvaltning, og det ble bestemt at skiftene skulle føres inn i egne skifteprotokoller.
Utover 1600-tallet var det litt uenighet om hvem som skulle forvalte skifteordningen. I tillegg til at det var en viss strid mellom sorenskriverne og fogdene om administrasjon av skifteordningen, var det ei stund egne skifteskrivere og ei stund amtmennene (4) som hadde ansvaret. Først på slutten av 1600-tallet kom ordningen inn i faste og ordnede former, da det ved reskript (5) av 1690 ble bestemt at sorenskriveren skulle ha ansvaret for forvaltning av skiftene på landsbygda – etter hvert med lensmennene som fullmektiger ved registrering av boet og ved auksjonsforretninger – mens det i byene var byfogden (6) og magistraten (7) som hadde ansvaret for forvaltningen, med byskrivere som førte protokollene og skrev skiftebrevene. (Norsk historisk leksikon)
En annen viktig endring som må nevnes, er "Beneficium inventarii" fra 1768, en forordning som gjorde det slik at arvingene ikke sto ansvarlig for gjeld som oversteg boets verdi. Tidligere hadde arvingene hatt valget mellom å frasi seg arven eller vedgå arven og samtidig påta seg ansvaret for all gjeld som påhvilte boet.
3. Skifteprotokollens oppbygging
Skifteprotokollene er bygd opp etter et fast mønster. Først nevnes tid og sted, hvem som registrerer skiftet, hvem som er arvelater (den det skiftes etter) og hvem som er hans/hennes arvinger. Så følger ei liste over fast eiendom, løsøre i boet og eventuelle utestående krav, med fastsatt verdi for alt. Det er til sammen boets bruttoverdi. Deretter følger eventuell gjeld og resterende skatt, samt skifteomkostninger. Når dette så er trukket fra, framkommer boets nettoverdi. Til slutt kommer utlodningen, dvs. beregning av størrelsen på arvepartene, og utlegget, dvs. fastsettelse av hvem som skal ha hva av boet på sin part.
Bestemmelsen om brorlodd og søsterlodd, som innebar at en kvinnelig arvtakers lodd utgjorde halvparten av en mannlig arvtakers lodd (derav uttrykket "brorparten"), falt bort i 1854.
Gjenstander i et skifte er ført inn etter visse ordningsregler. Disse er lettest å se i middels store skifter på landsbygda. De fire ordningsregler er følgende:
De som registrerte kunne ikke følge reglene absolutt eller samtidig, men grovt sett vil dette gjelde hele løsøremassen sett under ett og innenfor hver enkelt gjenstandsgruppe. (Røgeberg, 1996)
I de eldste skifteprotokollene er alle sider ved skifteforretningen ført inn i en protokoll. På midten av 1800-tallet ble skifteforretningene delt inn i tre protokoller:
4. Hva kostet det å få skiftet boet?
Omkostningene ved å få skiftet boet kunne bli store, og som nevnt ovenfor ble de trukket fra boet. En bestemmelsen fra 1632 sier at sorenskriveren skulle ha 4 skilling for et skifte etter fattige og 8 skilling per ark papir for skifte etter formuende, dog maksimum 1 riksort (8). Fra 1662 var sorenskriverens godtgjørelse satt til maksimum 2 riksdaler.
Christian Vs Norske Lov av 1687 gir skriveren anledning til i tillegg å ta en halv riksdaler i betaling per ark skiftebrev og halvparten for gjenparter. Samme lov sa at sorenskriveren/skifteforvalteren skulle ha en godtgjørelse på 1 prosent av boets netto formue for sin deltakelse i skiftebehandlingen. I tillegg fikk han betalt for å annonsere skiftet (også fastsatt i forhold til boets verdi).
Også lensmannen og vurderingsmennene skulle ha sin godtgjørelse. Til å begynne med denne fastsatt etter skjønn, men etter hvert ble regelen at de skulle faste dagsatser.
Regelen om 1 prosent godtgjørelse til skifteforvalteren ble opprettholdt både ved sportelreglementet av 1788 og ved Lov om betaling for rettstjenester etc. av 1830, dog med gradering etter boets størrelse. For jobben som skifteskriver under skiftebehandlingen skulle sorenskriveren ha 1 prosent av boets bruttoverdi for bo med verdi inntil 500 speciedaler, ½ prosent av bo med verdi mellom 500 og 200 speciedaler osv. I tillegg skulle han ha 20 skilling for hvert ark i skiftebrevet. For skifter etter husmenn og innerster (9) skulle dog ikke samlet godtgjørelse overstige 1 speciedaler og 72 skilling.
Ut i fra det kan man kanskje tro at det var i sorenskriverens interesse å få satt verdien på boet høyest mulig, men sorenskriverens forvaltning av skifter ble kontrollert av myndighetene ved at boet vanligvis ble registrert og taksert av lensmannen og to vurderingsmenn. I mange skifter tjente sorenskriveren langt mer på å utstede skiftebrev enn det han fikk i godtgjørelse, slik at det å skrive lange vidløftige skiftebrev var en enklere måte for ham å øke sin inntekt på.
For å få ned boets verdi og dermed også omkostningene, hendte det nok også at gjenstander ble forsøkt holdt utenfor skiftet for at det ikke skulle bli så dyrt.
5. Hvem fikk skiftet sitt bo og hvem fikk det ikke?
De første tiårene ble ikke bestemmelsene om offentlig skifte alltid fulgt, og skiftet ble gjerne foretatt kun i tilfeller der gjenlevende ektefelle inngikk nytt ekteskap. Påbud om at utskrevne protokoller skulle overleveres til amtmannen ble heller ikke alltid fulgt.
Det førte til at vi i Christian Vs Norske Lov av 1687 fikk lovfestet tvunget offentlig arveskifte i tilfeller hvor en eller flere av arvingene til avdøde var umyndig, en eller flere oppholdt seg utenlands eller var fraværende på annen måte og i tilfeller der det ikke fantes etterkommere. Samtidig ble skiftefristen forkortet fra et "fjerdingsår" til 30 dager etter dødsfallet.
Det innebærer at man i de fleste tilfeller ikke vil finne skifter etter personer som bare hadde myndige etterkommere bosatt i Norge, selv om det finnes tilfeller der myndige arvingene kanskje har ønsket hjelp til å fordele boet mest mulig rettferdig. Skifter etter eldre mennesker eller personer som hadde kårstatus, er det også sjelden å finne i skifteprotokollene. De gjorde som regel opp boet sitt selv men de ennå levde.
Geistlige (ofte inkludert lærere) og militære hadde egne skiftejurisdiksjoner, henholdsvis fra 1661 og 1690 og til 1809 og 1824, så deres skifter må man lete etter i egne serier med protokoller. Dessverre er militære arkivsaker ikke så godt bevart som de sivile.
Fram til juni 1799 måtte alle som ønsket å sitte i uskiftet bo, søke det Danske Kanselli om tillatelse. Da fikk husmannsklassen tildelt rett til å sitte i uskiftet bo utover 30 dager så lenge de ikke giftet seg igjen, og fra juli 1851 ble skiftekravet avskaffet i alle normaltilfeller for enkemenn inntil eventuelt nytt ekteskap ble aktuelt. For enker som hadde felles barn med avdøde, gjaldt derimot et krav om at amtmannen kunne meddele en uskiftebevilling dersom kvinnen kunne føre pålitelige vitnesbyrd om at hun var en "forstandig og huuslig Qvinde". (Winge, 1996)
I slike tilfeller ble boet etter en person ikke skiftet før gjenlevende ektefelle eventuelt giftet seg på nytt eller selv døde.
Dessuten var legdslemmer (10) og andre fattige unntatt fra plikten om offentlig skifte. Fra 1869 gjelder unntaket fra plikten om offentlig skifte alle dødsbo med brutto formue lavere enn 100 speciedaler.
Av fire millioner døde i perioden 1736 til 1900, er det mange det ikke finnes skifter etter pga. av fattigdom eller fordi de døde i ung alder. Arkivarer mener at det finnes skifter etter ca. 20% av de avdøde i denne perioden. (Thorvaldsen, 1996)
6. Momenter som er viktig å tenke på ved bruk av skiftene
Representativitet
Når det gjelder representativitet, må man både stille spørsmål ved hvorvidt de registrerte dødsbo var representative for alle dødsbo, og hvorvidt summen av dødsboene var representative for formuestilstanden blant folk. (Hutchinson, 1996)
Det faktum at offentlig skifte var pålagt bare hvis det var umyndige barn (menn opp til 25 år og alle ugifte kvinner) eller barn som befant seg i utlandet eller var fraværende på annen måte blant arvingene, samt i tilfeller der avdøde ikke hadde etterkommere, gjør at det i utgangspunktet er grunn til å regne med skjevhet når det gjelder representativitet i forhold til alle dødsbo. I følge Hutchinson vil de offentlige skiftene allikevel være mer representative for den totale befolkningen enn det summen av alle dødsbo ville vært, fordi det innenfor summen av alle dødsboene vil være en overvekt av eldre, mindre økonomisk aktive og derfor mindre formuende folk. (ibid)
I praksis var skifter ikke veldig vanlig utenfor gårdbrukernes rekker på landsbygda. I en undersøkelse av skifter fra Salten sorenskriveri for år 1800 fant Hutchinson at mindre enn halvparten av dødsfallene blant folk under 20 år førte til offentlig skifte. I forhold til andel av befolkningen var gifte, mannlige gårdbrukere overrepresenterte og jordløse husmenn og innerster underrepresenterte, mens tjenere og kårfolk kom i en slags mellomstilling. Personer i den siste gruppen ordnet som regel opp i sitt bo mens de ennå var i live.
Det at de fattigste gruppene i samfunnet ikke hadde plikt til å holde arveskifte fordi de eide for lite til at det var verdt å holde offentlig skifte, svekker den sosiale representativiteten i offentlige skifter.
Da fogden på Helgeland i 1783 skulle forklare rentekammeret hvorfor han fikk så lite skatt fra husmennene i fogderiet, var hans treffende svar: "Det er ondt å plukke hår fra den skallete". (Hutchinson, 2001)
Noe liknende kunne nok sorenskriveren sagt - der det ikke var noe av verdi å registrere, ble det heller ikke foretatt skifte.
Manglende representativitet gjør at man må være forsiktige med å bruke informasjon fra skiftene til å lage statistiske oversikter over forekomster av bestemte gjenstander eller over formue og gjeld blant befolkningen. Det må i tilfelle justeres for sosiale skjevheter som går i favør av de rikeste boene i materialet som er grunnlag for forskningen.
Fullstendighet
Ifølge loven kunne forsømmelse ved registrering av dødsbo og føring av skifter også medføre straff. Men til tross for at det ikke fantes lovhjemmel i skifteforvaltningen for å utelate ting for å sikre etterlattes livsgrunnlag, var det sedvane å ta hensyn til den gjenlevende ektefelle og barn. Det kan man se ved at en del gjenstander må ha blitt utelatt fra dødsboene uten at dette kommer direkte til uttrykk i skiftebehandlingen. For eksempel finnes det mange skifter hvor det ikke er registrert klær, sko, sengetøy, matforråd som folk nødvendigvis må ha hatt i huset, sjøredskaper o.a.
Det var sedvane at barna fikk overta den avdødes klær mot at den gjenlevende ektefellen beholdt sitt. Å holde utenom "en oppredd seng" til den gjenlevende ektefellen var også sedvane.
Myndighetene var dessuten interessert i å sikre de gjenlevende muligheter for å berge seg, og da måtte man være varsom med å lodde ut redskaper som folk var avhengige av for å drive fiske eller en viss gårdsdrift.
Bruksgjenstander ble ofte regnet som verdiløse, og fordi det var vanskelig å taksere hjemmelagede gjenstander som sjelden eller aldri var å finne i handelen, ble de også sjelden tillagt noen verdi.
På 1700- og 1800-tallet var det overvekt av dødsfall på vinterhalvåret, og på den tida av året var det færre antall husdyr på gården enn på sommeren og høsten.
Slike forhold gjør at en skifteprotokoll ikke automatisk kan tolkes som en uproblematisk gjenspeiling av virkeligheten. (ibid)
Regionale skjevheter
Sosiale skjevheter førte til ulikheter i skiftematerialet fra region til region. Antallet skifter varierer sterkt fra ett sorenskriverembete til et annet, også om det tas hensyn til variasjoner i folketall.
Eksempelvis var andelen av befolkningen som det ble skiftet etter betydelig høyere på Vestlandets landsbygd (ca. 70%) enn den var i byene og i Øst-Norge, hvor de sosiale forskjellene mellom folk var mye større. Det forekom også regionale skjevheter i verdisetting.
Ikke alle bo ble skiftet innen fristen
Reglene tilsa at et dødsbo skulle registreres innen 30 dager etter at en person var død, men det kunne ofte gå mye lengre tid. I mellomtiden måtte boet nødvendigvis brukes av den gjenlevende familie. Gjenlevende kunne, som tidligere nevnt, også ha interesse av å unndra gjenstander fra taksering for å minske boets verdi.
I noen tilfeller skiftet ektefellene boet sammen før en person døde, og i disse tilfeller kan det være vanskelig å finne igjen opplysningene om skiftet. I andre tilfeller kan den gjenlevende ektefellen ha drøyd med å foreta skiftet, slik at skiftet er foretatt første flere år etter et dødsfall.
Tap underveis i prosessen
Det ligger også en feilkilde i det at alle opplysninger om boet først ble skrevet på enkeltark, som så kunne bli liggende lang tid før de ble ført inn i skifteprotokollen. Enkeltark eller deler av skifter kunne komme på avveier. Språklige nyanser kunne også misforstås fordi flere personer gjerne var involvert i skrivearbeidet i forbindelse med ett og samme skifte. Disse forholdene førte til at det kom et krav fra myndighetene om at skifteforvalterne skulle føre rett inn i protokollene det som skjedde i rettsmøtene, noe som igjen var en foranledning til at skifteprotokollen ble delt opp i de tre protokolltypene som ble nevnt tidligere.
En ting spesielt slektsforskere må ha i mente er at skiftene kan være vriene å finne i protokollene
selv om datoen for skiftet er kjent, fordi de ofte kunne bli liggende lenge hos sorenskriveren for de ble skrevet inn i protokollen.
Forskjeller i registrering og begrepsbruk
Skiftet bli skrevet på stedet det ble foretatt, og er en førstehånds nedskriving av det noen så og registrerte der og da, men ansvaret for registrering/taksering av boene og føring av skiftene kunne være fordelt på flere personer. Av og til var det sorenskriveren selv som takserte og skrev, andre ganger kunne det være lensmannen eller en av hans fullmektiger. Noen ganger var sorenskriveren selv tilstede under registrering av et bo, andre ganger kunne det i sin helhet være foretatt av sorenskriverens assistenter, alene eller sammen med lensmannen. Dette må ha forårsaket forskjeller i hvordan gjenstander ble taksert og registrert, hvorvidt bestemte typer gjenstander i det hele tatt ble tatt med eller ikke, ulik måte å betegne eller beskrive gjenstander på, forskjeller i bruk av forkortelser m.m.
Endringer over tid
Stadig nye regler for skifteforvaltningen på 1600- og 1700-tallet må nødvendigvis ha ført til variasjon med hensyn til hvordan skiftene ble ført, slik at de kan være vanskelig å sammenligne over tid. Hutchinson fant også ut at antall offentlige skifter i forhold til folketall i Salten ble mer enn fordoblet i løpet av 1700-tallet. Han forklarer det med at sorenskriverne, etter hvert som de ble mer profesjonelle, fanget opp flere av de tilfellene hvor offentlig skifte skulle foretas, samtidig som lovendringen av 1768 førte til at arvinger ikke lenger løp noen økonomisk risiko ved å vedstå seg arv.
Andre forhold
Når det gjelder gjeld og krav til dødsboene, er det viktig å huske at disse gir et uriktig bilde både av økonomien i det enkelt dødsbo før dødsfallet og av økonomiske forhold i befolkningen som helhet.
Det skyldes først og fremst at omkostningene ved skiftet ble belastet boet. Det var forholdsvis små variasjoner i størrelse på disse omkostningene, og de utgjorde derfor en større belastning i mindre velstående bo enn i rike. Fra boets bruttoformue ble det dessuten trukket et begravelsesvederlag som skulle sikre den gjenlevende ektefelles framtidige begravelse.
7. Hvem har nytte av skiftene i dag?
Et skifte er en performativ kilde, på samme måter som rettsdokumenter, innvielsesbrev, kontrakter og lignende. Performativ innebærer at hendelsen som kilden knyttes til faktisk ble realisert, dvs. det dokumenterer faktiske hendelser.
Det finnes skifter etter forskjellige slags mennesker i skifteprotokollene - bønder og husmenn,
velstående og mindre velstående, folk fra byen og folk fra landet, men med alle de usikkerhetsmomentene som er nevnt, skulle man tro at skiftene ikke er spesielt velegnet som kildemateriale i forskning.
Allikevel regnes skiftene som pålitelige materiale. Ordningen var lovregulert, og prosessen ble overvåket og bevitnet med underskrift både av myndighetspersoner og av arvinger eller deres representanter. Kildevalget fra 1600- og 1700-tallet er begrenset, men i kombinasjon med annet kildemateriale kan skifteprotokollene godt brukes til å danne et bilde av folks materielle kår.
Eksempler på type forskning som skifteprotokollene kan brukes til, kan være forskning på handel og skipsfart, forskning knyttet til skifter fra bestemte gårdseiendommer, forskning som baserer seg på studier av mange skifter innenfor et geografisk område og/eller innenfor en avgrenset periode for å kartlegge bestemte forhold, for eksempel hva som fantes av bøker eller sølvtøy blant folk, forskning for å kartlegge bestemte utviklingsmønstre, som utvikling i klesstil.
Slektsforskere er dog den gruppen som bruker skifteprotokollene mest i sitt arbeid. De har gjerne studert kirkebøkene og søker i skifteprotokollene for å finne ut mer om privatlivet til bestemte personer, hva de hadde av eiendom og hvem som var deres arvtakere. Skifteprotokollene inneholder opplysninger om navn og alder og ofte også oppholdssted for disse. Kvinnelige arvtakere var gjerne representert ved ektefelle, onkel eller annen nær slektning, noe som gjør at slektsforskere kan finne nyttige opplysninger om sidegrener i slekta. I tilfeller hvor det er skiftet etter barnløse eller personer som ikke hadde gjenlevende barn, vil man også kunne finne nyttige data om søsken eller andre slektninger som da ble arvtakere. (Haakenstad, 2001)
Skiftemateriale befinner seg statsarkivene, med unntak av skifter etter bergverksfolk og en del militære, som finnes i Riksarkivet. I dag er skiftematerialet i all hovedsak mikrofilmet fram til 1850, for deler områder av landet også lenger fram i tid. Skiftene er fritt tilgjengelige for publikum, med unntak av skifteforhandlingsprotokollene og skiftevedlegg som er klausulert i 60 år.
I statsarkivene finnes dessuten navneregistre som kan være til hjelp i arbeidet i skifteprotokollene. Et topografisk ordnet register etter gårdsnavn kan være til stor nytte. En kan også være heldig å finne navneregistre til en del skifteprotokoller, men det gjelder på langt nær alle. En del eldre protokoller har alfabetisk navneregister på fornavn til avdøde, og i de nyeste skifteprotokollene har sorenskriveren selv laget slike registre. Målet er å få utarbeidet registre til samtlige skifter i arkivene.
8. Bruk av skifteprotokollene ved Rana bibliotek
Rana bibliotek er samlokalisert med Nordland fylkesbibliotek, avd. Rana, noe som gir biblioteket stilling som et regionalt bibliotek for Helgeland. Biblioteket har en forholdsvis stor og omfattende lokalsamling med litteratur fra hele fylket. Lokalsamlingen er skilt ut som egen avdelingen. Den er lokalisert til et eget rom i biblioteket og ledes av en egen avdelingsleder.
Mikrofilmede skifteprotokoller for søndre Nordland, dvs. Helgeland og Salten, kjøpes inn av Nordland fylkesbibliotek. De oppbevares i lokalsamlingen ved Rana bibliotek sammen med annet mikrofilmet materiale, blant annet kirkebøkene, og de er åpent og lett tilgjengelig for lånere som oppsøker biblioteket. Interesserte i andre kommuner i fylket eller landet for øvrig, kan fjernlåne mikrofilm gjennom sitt lokale bibliotek. I lokalsamlingens lokale finnes to leseapparater for mikrofilm - et stort og relativt nytt apparat, med stor skjerm, mulighet for zooming og mulighet til å ta utskrifter, og et mindre og noe eldre apparat. Det siste brukes mest som avlastningsapparat i tilfelle det er lang ventetid på det første. Brukere må bestille tid for bruk av leseapparatene.
Skifteprotokollene ved Rana bibliotek brukes mest av slektsforskere. For dem er skifteprotokollene en såkalt 3. kilde, dvs. kildemateriale som tas i bruk etter folketellingene og kirkebøkene. Brukere som har kommet så langt i sin forskning, er familiære både med bruk av bibliotekets tekniske hjelpemidler og gotisk håndskrift og greiere seg stort sett uten veiledning fra de ansatte.
Nedenfor er en del av ei side fra en skifteprotokoll fra Helgeland fra slutten av 1700-tallet gjengitt for å gi et lite inntrykk av hva slags materiale det er vi har med å gjøre. Gotisk håndskrift er ikke det letteste å lese. Den gang som nå varierte folk håndskrift, og jeg har inntrykk av at det ofte handler mer om dekoding enn om lesing. I dette tilfellet ser det i tillegg ut til at de som har mikrofilmet protokollen har slurvet litt slik at noe av teksten i venstre marg mangler.
Ordforklaringer
Alle ordforklaringer, med unntak av nr. 8, er hentet fra Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 1995.
Litteraturliste