17. Valg av empiri, teori og metode
19. Drøfting og andre kjennetegn ved gode fagtekster
Sammensatte ord må skrives som ett ord: katalogavdeling, ikke katalog avdeling. Skrivemåter som amatør teater og lignende er feil i norsk, og skyldes en påvirkning fra engelsk. Et substantiv eller verb kan ikke stå foran et substantiv uten å skrives sammen med det substantivet som det står til. Du må derfor skrive f.eks. søkeatferd og nøkkelroman (ikke søke atferd og nøkkel roman).
Det å blande sammen to forskjellige uttrykk i språket, er en vanlig feil. Når denne feilen begås, oppstår formuleringer som dette: Trafikken øker så vel i byene og på landsbygda (riktig: både i byene og på landsbygda, eller så vel i byene som på landsbygda). Dette kan medføre til krangel (riktig: medføre krangel, eller føre til krangel).
3.1 Egennavn som består av mer enn ett ledd, har vanligvis stor forbokstav i det første leddet, men ikke i de etterfølgende leddene: Det britiske samveldet, Statens pensjonskasse, Statistisk sentralbyrå. Du må skrive navnene slik som institusjoner og organisasjoner selv skriver sine navn: Den norske Forleggerforening, Den Norske Dataforening.
3.2 Det skal være liten forbokstav i navn på historiske perioder, ismer og spesielle historiske begivenheter: trettiårskrigen, dansketiden, antikken, barokken, opplysningstiden, marxismen, surrealismen, den franske revolusjon, krystallnatten.
4.1 Og brukes til å binde sammen ord, uttrykk og setningsledd av samme slag. I tankene kan du plassere en + i stedet for og: tidlig og sent.
4.2 Og brukes når verbformer som stående, liggende, skrivende (presens partisipp) følges av en infinitiv: Hun ble liggende og lese.
4.3 Å er infinitivsmerke og kan kun stå foran et verb i infinitiv: Det begynte å regne.
4.4 Det brukes å når to infinitiver som ikke er sideordnet, bindes sammen. I følgende eksempel er lytte underordnet i forhold til lære (for det er bare én ting Per må): Per må lære å lytte.
Komma settes primært for å markere hvor pausene i setningen er. Det å sette komma på riktig sted, hjelper leseren til å skjønne hvilke ord som hører sammen i ledd, og hvilke som ikke hører sammen. Dermed kan det oppstå en naturlig flyt i det du skriver.
5.1 Det skal være komma mellom sideordnede setninger som er bundet sammen av ordene men, og, eller, for. (Hvis begge de sideordnede setningene er svært korte, kan komma sløyfes.) Du må alltid sette komma (eventuelt punktum) foran ordet men. Eksempler: Arkivet var velorganisert, men hadde dårlige lagringsforhold. Karin ble bibliotekar for to år siden, og Ole ble det for fire år siden.
5.2 Det skal være komma når leddsetningen kommer først, f.eks. når leddsetningen begynner med dersom, da eller når. Eksempel: Da undersøkelsen var ferdig, ble resultatet holdt hemmelig.
5.3 Det skal være komma etter innskutt leddsetning. Eksempel: Boka som ligger på bordet, er utlånt. I dette tilfellet er som ligger på bordet en innskutt leddsetning. Boka er utlånt er i seg selv en fullstendig setning.
5.4 Det skal være komma før og etter innskutte setninger og forklarende tillegg. Eksempel: Kameraten min, som var mer giddelaus enn vanlig, møtte ikke opp. Forskjellen fra regel 5.3 er at den innskutte setningen i 5.4 (ut fra konteksten setningen blir brukt i) ikke gir helt nødvendig informasjon.
5.5 Det skal være komma mellom leddene i en oppregning. Eksempel: Vi hadde med oss soveposer, telt, mat og varme klær. Merk at det i slike opplistinger ikke er komma rett foran og.
5.6 Det skal være komma etter utropsord, tiltaleord og svarord. Eksempel: Ja, du har forstått det riktig!
5.7 Komma skal stå innenfor anførselstegn hvis sitert tale avbrytes av sa hun, hevdet han og lignende. Eksempel: ”Slik kan det gå,” sa hun, ”når en er redd.” Hvis sitatet er helt avsluttet, skal kommaet stå utenfor anførselstegn: En konduktør sa: ”Toget er forsinket”, og han ristet på hodet.
6.1 Kolon (:) brukes når du skal gjøre særlig oppmerksom på det som kommer etterpå, f.eks. fordi det er en opplisting. Kolon brukes også foran direkte tale (Kari sa: ”Jeg er helt enig.” ). Det første ordet som kommer etter et kolon, skal ha stor forbokstav hvis det inngår i en hel, fullstendig setning. Ellers skal ordet etter kolon ha liten forbokstav, som i setningen Husk å ta med deg: legitimasjon, ordbok og skrivesaker.
6.2 Semikolon (;) kan i norsk kun brukes når skriveren synes at komma er et for svakt stoppsignal og punktum for sterkt. Det er altså en mellomting av komma og punktum. Ordet som følger etter et semikolon, skal dermed ha liten forbokstav. Eksempel på riktig bruk av semikolon: Årets kongress finner sted i Helsinki; fjorårets kongress var i Roma. Det skal være liten forbokstav etter semikolon uansett om det kommer en fullstendig eller ufullstendig setning etter tegnet.
7.1 Bindestrek brukes mellom deler av samme ord og mellom sammensetninger av ord: evangelisk-luthersk, stygg-pen, Nato-land (eller natoland, se del 7.5 nedenfor), 50-årsdag , bre-is (breis vil nok forvirre leseren). Det skal aldri være tre identiske konsonanter etter hverandre uten bindestrek: skakk-kjørt (eller skakkjørt).
7.2 Bindestrek brukes også når et ord er sløyfet og står i et etterfølgende ord: bibliotek- og arkivpersonell.
7.3 Det skal være bindestrek mellom nest siste og siste ledd når forleddet i en sammensetning er et egennavn som skrives i mer enn ett ord: et Melvil Dewey-monument, Ivar Aasen-uka, Statfjord A-plattformen.
7.4. Uten personenes fornavn i del 7.3 skal det skrives Dewey-monument og Aasen-uka. Godt innarbeidete sammensetninger som er i grenselandet mellom fellesnavn og egennavn, kan skrives på to måter: Maastrichttraktaten eller Maastricht-traktaten.
7.5 Svært godt innarbeidete begreper skrives ofte med liten forbokstav og uten bindestrek: selbuvott, gudbrandsdalsost.
7.6 Bindestrek brukes i initialord og andre forkortelser: tv-en eller TV-en, pc-en eller PC-en, cd-romen eller CD-ROM-en, æ-en (Vinje 2004 s. 40). Ved overgang fra stor bokstav til liten bokstav, skal det alltid være bindestrek (CD-ROM-en).
7.7 Tankestrek (–) er lenger enn bindestrek (-) og brukes for å skille ut ledd, eller når du skal nevne noe spesielt viktig eller overraskende. Eksempler: Første punkt – og det er det viktigste av alle – er å være forsiktig. Brillene fant hun – på nesa!
Apostrof brukes (blant annet) ved genitiv/eieform med navn som slutter på s, x eller z: Aristoteles' teori, Marx' påstand, en kibbutz' eiendom. I norsk lages eieformen ellers ved å legge til en s, uten apostrof: Jon Elsters bok (ikke Elster's ).
I rapporter, artikler og analyser bør et avsnitt sjelden være på mindre enn 5-6 linjer. Et avsnitt bør ikke være lenger enn omtrent en halv side. Ved Bibin kan studentene velge mellom to måter å lage avsnitt på. På den ene måten lages avsnittene slik (blokkoppstilling med blank linje mellom):
9.1
Tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst.
Tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst tekst.
På den andre måten lages avsnittene slik (innrykksavsnitt):
9.2
10.1 Sitater skal være ordrette, og det må være en svært god grunn til at du endrer på dem. Du skal f.eks. ikke oversette sitater på nynorsk til bokmål eller omvendt. Engelske tekster skal oftest siteres på engelsk, hvis du ikke skriver en formidlingstekst og leserne vil forstå en norsk oversettelse langt bedre enn den engelske teksten.
10.2 Ethvert tillegg og enhver utelatelse skal markeres med klammer, f.eks. med [...] for å vise at noe er utelatt inne i et sitat.
10.3 Hvis du lager din egen oversettelse, må du markere dette like etter sitatet, slik: (min oversettelse). I korte sitater kommer denne markeringen etter anførselstegnene: Paul Schmidt kaller det ”basiskunnskap i den postindustrielle tidsalder” (min oversettelse), og hevder at … tekst tekst tekst.
10.4 Hvis et sitat er på over fire linjer, bør det skilles ut fra teksten med en linje før og etter, innrykk fra margene på begge sider og mindre punktstørrelse enn teksten for øvrig. Slike utskilte sitater skal ikke ha anførselstegn (Botha & Øverland 2003 s. 31). Eksempel (og fordi det bare er et tilfeldig eksempel, er Ziehes bok ikke tatt med i litteraturlista nedenfor):
Ziehe (1996 s. 74) skriver om ferdighetslæring i skolen, det han kaller ”teknikker”:
Den som ikke behersker noen teknikk, blir alltid fengslet av klisjeen, han gjør etter svært kort tid stadig på nytt det samme om igjen. Men vennligst unngå kortslutninger også her: Igjen ligger sannheten ikke i den rene motsetning. For den [dvs. eleven] som har lært teknikkene som dressur, er enten følelsesmessig blokkert overfor dem eller han kan aldri på nytt individualisere og subjektivt myke opp sin kompetanse; da oppstår fast forankrete kreativitetsbarrierer. […] Kreativitet er et av de fremst målene for skolens aktiviteter: det frie, kritiske og skapende menneske. (min oversettelse)
Det er tydelig at Ziehe … tekst tekst tekst tekst.
11.1 Titler på hele verk, f.eks. bøker, aviser og tidsskrifter, skal være i kursiv både i løpende tekst og i litteraturlister (Botha & Øverland 2003 s. 28).
11.2 Anførselstegn (gåseøyne, hermetegn) brukes på korte tekster og tekster som er deler av verk. Tittelen på f.eks. en artikkel, et essay eller et dikt settes i anførselstegn i den løpende teksten (men det skal ikke være anførselstegn rundt dikttitler, artikkeltitler, essaytitler og lignende i litteraturlista). Eksempel på bruk av kursiv og anførselstegn: Obstfelder ga ut Digte i 1893, og denne diktsamlingen inneholder det berømte diktet ”Jeg ser”.
Den orden du lager i teksten din kalles forskjellige ting: disposisjon, strukturering, komposisjon, tekstoppbygning. Hensikten er å la strukturen i teksten være til hjelp for leseren. En hovedregel er at en tekst bør ha en innledning (begynnelse), hoveddel (midte) og avslutning eller konklusjon (slutt).
Det er vanskelig å gi noen mal for hvordan en oppgavebesvarelse, f.eks. et faglig essay (ikke et personlig, subjektivt essay), bør disponeres og hva som bør være med i hver del. Det følgende er noen tips og generelle retningslinjer:
Innledning:
- eventuelt noen setninger der du skaper forståelse for hva oppgaven går ut på (om nødvendig også med tolkning av uklare punkter i oppgaveformuleringen)
- eventuelt hvorfor du skriver om temaet (om din interesse og motivasjon)
- formulering av ett eller flere hovedspørsmål som du vil finne svar på, nært knyttet til oppgaveformuleringen
- kort om disposisjonen i teksten din (i hoveddelen og avslutningen)
Hoveddel:
- henvisninger til diskusjoner og teori om emnet
- presentasjon av det materialet (f.eks. statistikken, den litterære teksten eller spørreundersøkelsen) som du baserer teksten din på
- definisjoner av sentrale begreper som du skal bruke i din tekst
- avgrensing av ditt hovedargument (Furseth & Everett s.128) og/eller din metode, dvs. det som er ditt faglige utgangspunkt når du studerer materialet, dine "briller" som du retter mot stoffet
- analyse med eksempler, sammenligning av likheter og forskjeller, drøfting, resonnering, argumentasjon, vurderinger
Avslutning:
- oppsummering av hovedinnsikter som du har oppnådd (eller hovedfunn i undersøkelsen/analysen din)
- konklusjon der du svarer på spørsmålene som du stilte i innledningen
- eventuelt en kommentar om begrensningene i din egen tekst
Husk at du i en oppgave alltid må skrive det du blir bedt om, og ikke noe annet! Mange studenter har blitt forundret over en dårlig karakter, og ikke skjønt at de har skrevet om noe annet enn det de skulle.
En god oppgavetittel skal beskrive innholdet i teksten og dessuten være forholdsvis kort (aldri mer enn 10-15 ord) (Stene 2003 s. 132). Overskriftene i lange studentoppgaver plasseres ofte i hierarkier på denne måten:
Hovedtittel for hele oppgaven
1. Kapitteloverskrift for nivå 1
Eventuelt tekst tekst tekst tekst tekst ... (eller du kan gå direkte til del 1.1)
1.1 Overskrift for nivå 2
Tekst tekst tekst tekst tekst ...
1.1.1 Overskrift for nivå 3
Tekst tekst tekst tekst tekst ...
1.1.2 Overskrift for nivå 3
Tekst tekst tekst tekst tekst ...
1.1.3 Overskrift for nivå 3
Tekst tekst tekst tekst tekst ...
(eventuelt del 1.1.4., 1.1.5 osv.)
1.2 Overskrift for nivå 2
Tekst tekst tekst tekst tekst ...
1.2.1 Overskrift for nivå 3
Tekst tekst tekst tekst tekst ...
1.2.2 Overskrift for nivå 3
Tekst tekst tekst tekst tekst ...
(eventuelt del 1.2.3 osv., og deretter 1.3, med 1.3.1, 1.3.2 osv., del 1.4 osv., kapittel 2 med 2.1, 2.1.1 osv.)
Du bør ikke lage mer enn 3 nivåer. Unngå gjerne å ha bare én del på ett av nivåene: f.eks. 1.2.1 uten 1.2.2.
Hvis du bruker et tekstbehandlingsprogram, bør du merke overskriftene med overskriftsstiler for å kunne lage automatisk innholdsoversikt og enklere vedlikeholde dokumentet (se del 14 nedenfor).
Det skal være en innholdsoversikt i lengre oppgaver (over ca. 6 sider og ellers når du får beskjed av lærer). En slik liste over innholdet skal gi leseren et redskap til å slå opp i teksten din, en oversikt over innholdets lengde/omfang, og et inntrykk av tekstens disposisjon (Stene 2003 s. 132).
Hvis du merker overskriftene med stiler, kan et tekstbehandlingsprogram lage innholdsoversikten automatisk (se del 13 ovenfor).
I Rienecker & Jørgensen (2005) blir det påpekt at kildene lett kan hindre studenter i å være selvstendige. Du anvender kildene dine på uheldige måter når du
- ikke bruker kildene dine til noe, bare refererer fra dem
- tar med for mange sitater og uten din egen forklarende eller analyserende tekst mellom sitatene
- ikke markerer tydelig når det er kildene og når det er du selv som hevder noe
- ikke forholder deg kritisk utvelgende og vurderende til kildene
- er smittet av dine kilders språk og tekstlige stil
(Rienecker & Jørgensen 2005 s. 259)
En problemstilling er en formulering av det eller de spørsmålene som du vil svare på, eller (hvis du ikke vil skrive det som spørsmål) en formulering av det du vil undersøke. I problemstillingen skal du avgrense og presisere det temaet du skal skrive om. Avgrensingen av problemstillingen er viktig, men det som blir din problemstilling, bør ikke være for kort formulert. En god problemstilling opplyser både om hva og hvordan : hva du skal skrive om og hvordan temaet skal behandles i din tekst.
Eksempel på en godt formulert problemstilling: Hvilke yrkesetiske retningslinjer trenger bibliotekarer? Kritiske vurderinger basert på spørreundersøkelser.
Eksempler på fire dårlig formulerte problemstillinger (alle for vide/omfattende og sier ikke noe om framgangsmåte):
Bibliotekaryrket og etikk
Etiske retningslinjer i biblioteket
Når handler bibliotekarer etisk?
Hva mener bibliotekarer om etikk?
Det er ofte en fordel om du i teksten begrunner ditt av valg av problemstilling. Valget av problemstilling kan, hvis du klarer det, begrunnes i noe mer enn din egen interesse for temaet. Det kan f.eks. være at temaet er uutforsket, at du vil bruke en ny metode på et gammelt tema, at du vil bruke en velkjent metode på et nytt tema, at du baserer deg på nye opplysninger som andre ikke har hatt tilgang eller tatt hensyn til, at du vil bidra til en debatt, eller at du vil formidle og popularisere et stoff (Pettersen 1996 s. 58).
17. Valg av empiri, teori og metode
Empiri er et materiale som undersøkes. Dette materialet kan f.eks. være iakttagelser (ting du eller andre har sett/observert), utsagn og tekster. Du kan samle inn din egen empiri eller bruke materiale som allerede finnes. Teori er et system av læresetninger eller antagelser innen et fagområde. Disse læresetningene beskriver, forklarer og forutsier fagets fenomener, og danner forståelsesramme for faget (Rienecker & Jørgensen 2005 s. 268).
Teorien som du baserer deg på i din tekst, kan ha mange mulige funksjoner:
- grunnlag for metode (analyse, kategorisering, vurdering)
- forklaring på resultatene av undersøkelsen (tolkning, legitimering)
- bakgrunn og verdigrunnlag (vitenskapsteoretisk retning, ”skole”)
- empiri (dvs. at teorien kan være objekt for en undersøkelse)
- grunnlag for diskusjon, sammenligning, kontrastering
- autoritet (støtte-argument)
(Rienecker & Jørgensen 2005 s. 269)
For å undersøke faglige problemstillinger trenger du metoder, dvs. systematiske framgangsmåter. Det som kalles empirisk metode, er anerkjente faglige regler for innsamling, kategorisering, analyse, tolkning og vurdering av empiriske data.
I mange samfunnsfag og humanistiske fag er det uenighet om hvilke metoder som bør brukes. Debatten mellom ulike faglige retninger (skoler) dreier seg ofte om metodebruk.
Du bør alltid forklare hvilken eller hvilke metoder du har valgt. Du kan eventuelt bruke ulike metoder i ulike deler av teksten din, og du kan kombinere metoder hvis du kan argumentere godt for at det er hensiktsmessig.
Metodekritikk består i å ta stilling til:
- Hvor relevant er metoden? Er det samsvar mellom det du ønsker å oppnå og det du faktisk oppnår når du anvender metoden i praksis?
- Er metoden reliabel? (Reliabilitet betyr gjentagbarhet.) Vil metoden etter din mening gi det samme resultatet hver gang du eller en annen person bruker den på det samme materialet?
- Hvilke feilkilder er til stede ved metoden? Hvordan kan de påvirke resultatene?
- Hvilke resultater har du fått ved å bruke metoden?
- Hva kan disse resultater brukes til - sett i lys av problemstillingen, empirien og konteksten?
(Rienecker & Jørgensen 2005 s. 291)
Metakommunikasjon er å skrive om din egen tekst, dine refleksjoner om hva du vil oppnå med teksten, hva du forventer å komme fram til eller lære osv. Du bør i det minste informere dine lesere om
- hva du vil gjøre
- hvordan
- hvorfor
Ved å opplyse om dette etablerer du sammenhenger mellom delene i teksten din.
Metakommunikasjonens funksjoner er å
- signalisere til leseren hvordan informasjonene i teksten skal oppfattes (slik viser du at du har overblikk)
- tvinge deg selv til å overveie og bestemme deg for hva du vil bruke informasjonene til (”selvpedagogisk funksjon” for å unngå å bare beskrive, gjengi og fortelle)
- demonstrere hvordan du forholder deg til fagligheten (vitenskapen)
(Rienecker & Jørgensen 2005 s. 64)
Du kan kommentere alle de valgene du foretar, og som ikke er selvfølgelige:
- Undersøkelsens problemstilling: Hva spør du om?
- Undersøkelsens faglige formål, eventuelt planlagt bruk: Hvorfor spør du?
- Undersøkelsens empiri, stoff, data: Hvilket materiale eller fenomen retter du spørsmålene dine til for å finne ut hva svarene blir?
- Undersøkelsens redskaper (teorier, begreper): Hva spør du med?
- Undersøkelsesmetoden/framgangsmåten: Hvordan spør du?
(Rienecker & Jørgensen 2005 s. 29)
19. Drøfting og andre kjennetegn ved gode fagtekster
I artikler og faglige essay er drøfting vanlig. Drøfting består i å vise evne til flersidighet. Et emne eller en sak ses fra flere sider, det veies for og imot noe, og dine egne resonnementer utfordres (Widerberg 2004 s. 66-67). (Å resonnere innebærer å følge en logisk tankerekke.) Drøfting kan også beskrives som ”systematisk og kritisk refleksjon” (Stene 2003 s. 106). Når du drøfter, er du på en måte mange personer, perspektiver og innfallsvinkler i én og samme person – først i ditt hode, og deretter i din tekst. Under drøftingen diskuterer du med deg selv og din egen fagkunnskap.
I oppgaver der du blir bedt om å drøfte, bør teksten din være saklig og grundig. Emnet eller problemet i teksten bør belyses skikkelig, gjerne gjennom eksempler. Du bør henvise på innsiktsfulle måter til eksperter og teorier, og/eller bruke relevant statistikk (Rognsaa 2004 s. 75). Begrepene i teksten (dvs. nøkkelordene, ofte hentet fra teori) som brukes til å analysere og organisere informasjonene, må du definere og forklare. Problematisering er bra. Ikke prøv å framstille alt som veldig enkelt. Du kan gjerne vise nyanser og kompleksitet.
Å skrive en god artikkel, et faglig essay eller en analyse er krevende. Du bør vise selvstendighet, definere og belyse sentrale begreper, anvende faginnsikter, argumentere for og imot andres og dine egne meninger, gi uttrykk for forståelse for ulike innfallsvinkler, vise evne til systematisk tenkning og refleksjon, bruke relevant teori og litteratur, og vekke interesse og motivasjon hos leseren.
Hos Rienecker & Jørgensen (2005 s. 50-51) finnes følgende innholdskriterier for gode fagtekster. Studenten
- demonstrerer (omfattende) kunnskaper
- viser åpenlys selvstendighet
- har en faglig velvalgt problemstilling
- viser profesjonelt (og eventuelt personlig) engasjement
- bruker, ikke bare refererer viten
- begrunner alle valg
- viser faglig iakttagelsesevne
- har opplysninger som er sanne eller sannsynliggjorte
- fokuserer, analyserer, fortolker, argumenterer, diskuterer, reflekterer, vurderer, viser nødvendigheten av (nye) handlinger
- bruker relevante og presise begreper og modeller
- bruker relevant(e) metode(r) og teori(er)
- bruker kun relevant litteratur
- bruker litteratur som er up to date, begrunner at den brukes og vurderer den
- følger vanlig etikk for kildebruk og dokumentasjon
Dette er karakterbeskrivelsene som gjelder for universitet og høgskoler:
Karakter A (fremragende): Fremragende prestasjon som klart utmerker seg. Kandidaten viser svært god vurderingsevne og stor grad av selvstendighet.
Karakter B (meget god): Meget god prestasjon. Kandidaten viser meget god vurderingsevne og selvstendighet.
Karakter C (god): Jevnt god prestasjon som er tilfredsstillende på de fleste områder. Kandidaten viser god vurderingsevne og selvstendighet på de viktigste områdene.
Karakter D (nokså god): En akseptabel prestasjon med noen vesentlige mangler. Kandidaten viser en viss grad av vurderingsevne og selvstendighet.
Karakter E (tilstrekkelig): Prestasjonen tilfredsstiller minimumskravene, men heller ikke mer. Kandidaten viser liten vurderingsevne og selvstendighet.
F (ikke bestått): Prestasjon som ikke tilfredsstiller de faglige minimumskravene. Kandidaten viser både manglende vurderingsevne og selvstendighet.
Som du ser, legges det stor vekt på selvstendighet og vurderingsevne. Selvstendighet består (generelt, men ikke i alle sjangrer) i å kunne komme med egne eksempler, drøfte, sammenligne, ha gode begrunnelser for egne meninger, vise de lange linjene i stoffet, og bruke detaljkunnskaper til å belyse det du skriver om.
Formidlingstekster bør være lettleste og fengende. Spesielt de første linjene bør være så interessante at leseren får lyst til å lese videre. Skriveren bør vise engasjement, men være saklig.
Du må bestemme deg for hvem du skriver til, for alle tekster bør være skrevet med bevissthet om målgruppe. Det er også viktig hvor teksten er tenkt publisert (i Dagbladet, i Klassekampen, som veggplakat, på en nettside …). Du må dessuten tidlig bestemme deg for hvordan du skal utforme teksten, dvs. hvilken sjanger den skal tilhøre (personlig essay, avisinnlegg, anmeldelse …).
Noen formidlende virkemidler:
- ”omvendt” disponering: konklusjonen kommer før forutsetningene; og eventuelt andre, ikke-kronologiske disposisjoner
- konkretisering med personer, historier, situasjoner
- reelle og eventuelt tenkte/oppdiktede eksempler
- motsetninger, kontraster, saken på spissen
- metaforer, analogier
- illustrasjoner
- punktoppstillinger, skjemaer, faktabokser, figurer, kurver, modeller
- fengende underoverskrifter
- klart, enkelt språk
- språklige virkemidler, f.eks. retoriske spørsmål, gjentagelser, personlig henvendelse til leser
(Rienecker & Jørgensen 2005 s. 44)
At konklusjonen kommer før forutsetningene, kalles også prinsippet om fallende viktighet. Det viktigste skal komme først, deretter kan leseren fordype seg i detaljene og det mindre vesentlige. Dette prinsippet følges ofte i avisene, der du i ingressen kan lese i kortform det viktigste og nyeste om saken, for deretter å gå grundigere inn i stoffet hvis du leser videre. Du kan også tenke deg dette som en omvendt trekant, der den brede og generelle delen er øverst og den smale og spesielle nederst. Dette anses som leservennlig, fordi det er mulig å orientere seg raskt i hva en tekst dreier seg om.
Et amerikansk reporter-uttrykk gir noen stikkord for formidling: ”Hey! You! See! So!”
”Hey!”: Tittelen og/eller innledningen er en interessevekker, et språklig oppsiktsvekkende uttrykk, en slående appell.
”You!”: Stoffet er utformet slik at leseren på en eller annen måte kan identifisere seg med personene teksten handler om og føle at ”dette angår meg”.
”See!”: Teksten forholder seg til sakens kjerne ved å konkretisere, vise og eksemplifisere.
”So!”: Forklaringer, påvisning av sammenhenger og belysning av konsekvenser hindrer at saken blir overflatisk framstilt.
(Rognsaa 2004 s. 47-48)
Det er svært viktig at du er ærlig, redelig og etisk ansvarsfull i innsamling av materiale, i behandling av personers utsagn og i måten du refererer og siterer på. Ved Bibin følges APA-reglene i referanser og litteraturlister.
Kilder:
Botha, H. & Øverland, I. (2003). Masteroppgaven: Kort og godt. [Oslo]: Unipub forlag.
Furseth, I. & Everett, E.L. (1997). Hovedoppgaven: Hvordan begynne – og fullføre. Oslo: Tano Aschehoug.
Pettersen, T. (1996). Skriv: Fra idé til fagoppgave. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Rienecker, L. & Jørgensen, P.S. (2005). Den gode opgave: Håndbog i opgaveskrivning på videregående uddannelser. Frederiksberg: Forlaget Samfundslitteratur.
Rognsaa, Aa. (2004). Kunsten å skrive godt. Oslo: Universitetsforlaget.
Stene, M. (2003). Vitenskapelig forfatterskap: Hvordan lykkes med skriftlige studentoppgaver. [Oslo]: Kolle forlag.
Vinje, F.-E. (2004). Skriveregler. Oslo: Aschehoug.
Widerberg, K. (2004). Oppgaveskriving: Veien til lystbetont skriving og gode rutiner. Oslo: Universitetsforlaget.
Skrevet av førsteamanuensis Helge Ridderstrøm ved Bibin, Høgskolen i Oslo
Sist oppdatert 08.10.08