Bibliotekene og bibliotekarrollen
-i utvalg fra historien
Bibliotekene i oldtiden
Det eldste biblioteket man kjenner til lå i byen i Ebla, i det området som i dag utgjør Syria, fra ca. år 2600 - 2300 f. Kr. Biblioteket innholdt omkring 17000 kileskrifttavler, og dekket flere fagområder. Her transilerte man fra fremmede språk, og biblioteket var svært viktig for handelsfolk og den politiske makten i området. Tavlene ble katalogisert etter innhold og form, og organisert på en slik måte at det skulle være enkelt å finne den informasjonen man var ute etter. Man vet imidlertid svært lite om bibliotekarene bak dette arbeidet.
Det mest kjente av oldtidens bibliotek er imidlertid det som lå i Alexandria. Dette biblioteket ble bygget opp og organisert 2000 år senere, fra 300 f. Kr. Samlingen antas å ha vært på bortimot 700 000 papyrusruller, som alle var utførlig katalogisert. Bibliotekarenes arbeid bestod av kopiering, redigering og korrektur, men også arbeid av mer historisk og tekstkritisk karakter. Flere av bibliotekarene var kjente vitenskapsmenn med ulik faglig bakgrunn.
Middelalderens bibliotek
I middelalderen var bibliotekene geistlige. Private samlinger av bøker ble ofte donert bort til kirker og klostre, og ble slik utgangspunkt for den vanligste formen for boksamlinger i Europa, frem til universitetene oppstod på 1100- og 1200-tallet. Disse bibliotekene var imidlertid små sammenlignet med Ebla og Alexandria. De største klosterbibliotekene hadde ikke mer enn noen få hundre bind. I disse bibliotekene ble det drevet undervisning og litterær virksomhet. Munker og andre geistlige fungerte som bibliotekarer. Disse måtte verne om bøkene så de ikke ble skadet og sørge for at den mest verdifulle og benyttede litteraturen ble skrevet av.
I motsetning til antikkens offentlige bibliotek, var klosterbibliotekene i middelalderen stort sett lukkede. I renessansen oppstod ønsket om å gjøre bibliotekene mer allment tilgjengelige igjen. Det mest betydelige av de som ble "lukket opp" var Vatikanbiblioteket. Det oppstod i det 6. århundre, men ble først gjort tilgjengelig for offentligheten i 1470-årene. Brukerne var for det meste høytstående folk, men alle hadde mulighet til å låne bøker. Det ble i denne perioden utarbeidet kataloger og veiledninger over hva et bibliotek burde inneholde.
Utvikling mot vår tid
Johann Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerpressa på midten av 1400-tallet revolusjonerte produksjonen av bøker. Vi må allikevel vente til 1700-tallet før denne oppfinnelsen virkelig gjorde seg gjeldene for bibliotekene og deres bibliotekarer. En ekskalerende bokproduksjon skapte et nytt behov for bøker og det ble stilt nye krav om bl.a. til større åpenhet, grundigere katalogisering og økt fokus på brukeren. Bibliotekaryrket som profesjon ble synliggjort.
Melvil Dewey het en amerikansk bibliotekar som fikk betydning for utviklingen av bibliotekvesenet på slutten av 1800-tallet. I 1870 gikk han inn i en profesjon som forvaltet knappe ressurser. Dewey ble derfor interessert i rasjonalisering, standarisering og sentralisering av ulike gjøremål. I 1876 kom første utgave av hans desimalklassifikasjon. Den ble svært godt mottatt den gang, og er i dag fortsatt et av de mest benyttede klassifikasjonssystemene i den vestlige verden. (Klassifikasjonssystemet har hatt en del revisjoner fram til nå.) Melvil Dewey opprettet verdens første bibliotekarskole ved Columbia University i 1887. Ved starten var det kun 19 studenter: 16 kvinner og 3 menn. Her ble det undervist i praktisk bibliografi, bokkunnskap, hurtiglesing og litterære metoder.
Utviklingen i Norge
På slutten av 1700-tallet var leseferdighetene i den norske befolkningen økende. Mange eiere av private boksamlinger sjenket disse til offentlige formål. En av dem var Carl Deichman, som testamenterte 6000 bind til Christiania by i 1785 og la grunnlaget for det som skulle bli Oslos folkebibliotek.
På fagbibliotekfronten var stiftelsen av Det kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem (1760) en viktig hendelse. Selskapet hadde et bibliotek som de første årene var svært lite. I 1781 fikk imidlertid biblioteket en testamentarisk gave på hele 11000 bind av en av grunnleggerne av Selskabet, Gerhard Schøning. Gaven ble utgangspunktet for landets første vitenskapelige og offentlige bibliotek. Det første norske universitetsbiblioteket ble opprettet i 1811 og brakte for alvor bibliotekarene på banen.
I 1890-årene var det økende interesse for folkebibliotekene. Hans Tambs Lyche agiterte for folkebibliotek etter amerikansk modell, og det ble lagt planer for reorganisering av bibliotekvirksomheten i Kristiania. "Kristianiabohemen" Haakon Nyhuus var den som skulle komme til å gjennomføre dette arbeidet. Nyhuus bodde flere år i foregangslandet USA, og i Chicago jobbet han ved to forskjellige bibliotek. Dette ga ham inngående kunnskaper om en ny måte å drive bibliotek på. Her var brukerene et sentralt orienteringspunkt.
Bøkene skulle være aktuelle og nyttige for bibliotekets brukere. De ble nå satt fram i åpne hyller slik at folk kunne kikke og velge selv på bakgrunn av egen dømmekraft. Nyhuus innførte også Deweys desimalklassifikasjon for å effektivisere gjenfinningen. I de ulike bydelene i Kristiania ble det opprettet filialer, og det ble satset på egne tilbud for barn og ungdom i form av eventyrstunder, teaterforestillinger osv. Endelig ble det foreslått å opprette en norsk bibliotekskole. Dette ble imidlertid ikke realisert før i 1940.
I 1960-årene dukket det opp nye utfordringer for bibliotekene. For det første stod de overfor en utdanningseksplosjon. I 1960 var det i underkant av 10000 studenter ved de norske universitetene. På 15 år ble antallet firedoblet. På samme tid skjedde det en sterk økning i antall dokumenter som skulle anskaffes og behandles. Fra 1960 til 1975 ble tallet på norske bokutgivelser nesten fordoblet. Økningen i utgivelser har fortsatt, dog ikke i samme tempo, det samme gjelder for antall studenter ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Disse forandringene krevde tilpasning fra bibliotekenes side. Større grad av samarbeid mellom bibliotekene førte til en positiv utvikling. Innføringen av ny teknologi har likevel vært den viktigste faktoren. Dette har effektiviserte mange rutiner og arbeidsoppgaver, og har plassert bibliotekene i fremkant av utviklingen.
Automatisering i bibliotekene
I løpet av 1900-tallet har bibliotekene tatt i bruk mange tekniske hjelpemidler: skrivemaskiner, kopieringsmaskiner, mikrofilmmaskiner, elektroniske databaser, internett etc. De første hullkortsystemene dukket opp i 1936. Disse systemene forenklet bl.a. utlåns- og bestillingsrutinene og regnes som forløpere til datamaskinen.
Det første biblioteket som for alvor tok i bruk datamaskinen, var University of California Library. I 1962 begynte de å konvertere tidsskriftinnførsler til maskinlesbar form. Library of Congress hadde imidlertid i 1960 alt startet et prosjekt med å lage en felles standard for utveksling av bibliografiske data, noe som resulterte i MARC-formatet. (MARC står for Machine Readable Cataloguing.) I løpet av 1980-årene startet mange bibliotek for alvor å automatisere katalogene. Ekstern tilgang til katalogen betydde at brukerne selv skulle kunne søke etter litteratur.
Internett og det digitale bibliotek
Biblioteksamarbeid har resultert i felleskataloger som BIBSYS, en katalog fritt tilgjengelig via internett, med oversikt over de dokumentene (bøker, tidsskrifter osv.) som finnes i universitetsbibliotekene og de fleste høgskolebibliotekene i Norge. Folkebibliotekene har i dag stort sett automatiserte og tilgjengeligjorte kataloger. En god del bibliotek tilbyr også referansetjenester via e-post.
Den allmenne internettbruken i Norge har eksplodert i løpet av et tiår. De aller fleste har nå tilgang til nettet enten på arbeidsplassen, skolen/studiestedet eller hjemme. Internett innebærer fleksibilitet og tilgjengelighet. Du kan finne den samme informasjonen om du er i Norge eller Australia, uansett tidspunkt på døgnet. På nettet finner du for eksempel faktastoff til skoleoppgaver, du kan lese aviser og tidsskrifter eller bare surfe rundt for moro skyld. Hvis du ønsker å kose deg med en bok, finnes det også muligheter for det. Alt dette påvirker bibliotekbruken: Mye av den informasjonen som man tidligere gikk på biblioteket for å få, søker man nå heller etter på nettet.
Per i dag framstår mye av det man finner på Internett mer som et utilsiktet kaos enn som et strukturert system av informasjon. I enkelte av søkemaskinene er dokumentene riktignok kategorisert og emneindeksert, men ofte vil det være mye støy (irrelevante dokumenter) i de treffene man får når man søker.
Dette alene gir grunn nok til å hevde at det fortsatt er bruk for bibliotekarer. Det er behov for fagfolk som er gode på søking. Internett er bra, men det er ikke bestandig enkelt å skulle fastslå opphavet eller vurdere kvaliteten på den informasjonen man finner der. Bibliotekarene vil ha en viktig funksjon når det gjelder å filtrere informasjon og ikke minst sikre at alle fortsatt har den samme tilgangen til digital informasjon som til den trykte.